Losen «Ulabrand» Forord til beretning av Oscar Tybring og O.A. Øverland Skildringer fra 1890-årene.

Losen «Ulabrand»

Forord til beretning av Oscar Tybring og O.A. Øverland

Skildringer fra 1890-årene.

Den norske los er ofte blitt fremstilt som et symbol på vågemot og styrke, ikke minst i den nasjonalromantiske litteraturen og kunsten som blomstret mot slutten av forrige århundre (1800 tallet). Losen yrke fikk da et rykte som ofte ikke sto i forhold til de økonomiske kår og det harde slitet som fulgte med kaperlosen.

I motsetning til de seilende sjømenn som utspilte sine «bragder» på fremmende hav, hadde losene den hjemlige kysten som sin scene. Her kunne man følge et dramatisk spill i detalj så å si fra stuevinduet, og det gikk frasagn om mange av disse losene som ikke bare inspirerte diktere og kunstnere, men også ga grobunn for heltedyrkelse på «grasrotplan».

Den mest sang-omsuste av disse losene var «Ulabrand», eller Anders Jacob Johanssønn som hans virkelige navn var.

 

Han ble født på Eftang, ved utløpet av Larviksfjorden i 1815. Som ung seilte han i utenriksfart i flere år inntil han ble los-gutt i Larvik. 25 år gammel ble han reservelos og i en alder av 32 år var han fast los fra uthavnen Ula.

I denne tiden måtte losene selv holde sine los-båter. Sjødyktigheten til disse var heller ofte skral, og forlis hendte ikke så rent sjelden.

«Ulabrands» første losbåt beskrives som «en kort dulp som seilte dårlig». Om bord var det en sandkasse med et «brannjern» i, og her kunne det fyres opp under matkjelen om nødvendig. Denne båten hadde «Ulabrand» i femten år inntil han fikk en 30 fots «Tenvik-båt» med plass til både køye og bysse.

Siden 1725 hadde alle skip i utenriksfart vært pålagt los-plikt når de kom eller gikk fra norsk havn. Det var den gang godt med loser som lå langs kysten.

Yrket var preget av hard konkurranse og losene lå ofte langt utenfor kysten både natt og dag i påvente om at en skute skulle dukke opp.

Så gjaldt det å være først om bord for å «kapre» fortjenesten.

«Ulabrand» fikk tidlig ry for sin teft og dyktighet i så måte. Han dro ut på havet sent og tidlig i all slags vær. Det er sagt at de som hadde vært sammen med ham i båten på farefulle seilaser «beholdt for livet minnet om en mann med stålnerver, uoppslitelig energi, genial evne til å finne vei og lynsnar besluttsomhet».

Men hvordan var egentlig «Ulabrand» mannen bak helteglorien??

La oss følge med ham på en «farefull seilas», slik den beskrives av Marinelegen, journalisten, og forfatteren Oscar Tybring (1847 -1895) i en av fortellingene fra hans bok «Sjøgutter fordum og nu»

Tybring var for øvrig kjent som en iherdig talsmann for redningsvesenet og den drivende kraft bak opprettelsen av «Norsk Selskap til Skibbrudenes Redning i 1891».

Om han noen gang kom i berøring med «Ulabrand» vites ikke; han var 34 år da den sagnomsuste losen omkom utenfor kysten i november 1881.

Men folk som hadde kjent «Ulabrand» uttalte, da de leste denne fortellingen, at «slik var han nettopp». (Hele fortellingen finnes i Langesund og Omegns Sjømannsforenings Historiske Arkiv).

Dette hevder i alle fall historikeren Ole Andres Øverland (1855 -1911), som i sitt verk «Norske historiske fortellinger» ga en utførlig skildring av den norske losen. Sjømannsforeningen har disse beretningene fra 1890 årene i sitt Historiske arkiv og de kan fremskaffes etter ønske.

Etterskrift:

«Da stormen den 28. november 1881 brøt løs, måtte Ulabrand og hans sønn ut. Det var klokken var 2 på natten. Han rugget seg av sted med de to stokkene sine og trengte hjelp for å komme i båten. Så bar det av sted og siden så man ikke mere hverken til ham, eller hans sønn Lars eller til los-gutten Oluf Olssønn.

Sannsynligvis er båten gått til bunns ved 8-tiden om morgenen på dypet noe utenfor Rauør. Ved Lyngholmen ble det senere funnet ilanddrevet en åre og noen bunn-tiljer. Av dette sluttet man at de tre ombord var i ferd med å lempe ballasten da båten sank.»

 

Referanse:

Se vår web side: Langesundsjomannsforening.com

Filed under: Artikler, Bilder og historier, Historiske godbiter