Med røde striper i seilet av Roger Normann

«Med rød stripe i seilet»

Av Roger Normann

Fra Los-utstillingen på Kystkulturmuseet – Cudrios Sjøbod i 2021. Foto Knut Bjerke.

Behovet for losing har nok eksistert i «uminnelige tider», dvs. helt fra folk begynte å reise lengre distanser og båtene ble større. Vi fikk den indre og den ytre leia. Båer og skjær var ikke merket, og det fantes ikke sjøkart. Ferden kunne derfor være farefull, og behovet for kjentmann var helt nødvendig. Leidsogumadr kalte sagatiden de som kjente farvandet langs kysten – han som kunne fortelle om leia og lose de trygt mellom holmer og skjær. Vikingene organiserte sitt sjøforsvar eller leidang i skipreider. Bamble (Bamble, Sannidal og Skåtøy) var et av fire 4 skipreider i Grænafylki, og skulle bygge og bemanne ett leidangskip. De var også pålagt å holde en leidsogumadr. Vi må altså helt tilbake til midten av 900-tallet for å finne «vår» første los.

Kysten forble omtrent umerket helt til 1800-tallet. Pålitelige kart dukket opp først på 1700-tallet, og var kostbare og sjeldne. I tillegg var navigasjonsutstyret mangelfullt og til liten nytte oppunder land. Losenes kunnskap var derfor svært verdifull og livsnødvendig for all transport på det som var hovedveien. Men, det var ikke før erfaringene fra Den store nordiske krig på begynnelsen av 1700-tallet, at det virkelig ble tatt ett skippertak og opprettet et statlig losvesen. En av bestemmelsen var at losene måtte ha en rød stripe i seilet – for å bli gjenkjent. Slike seil var straffbart å avhende eller selge til andre enn loser.

Los under kapring. Malt av Niels Hansteen, tilhører Nasjonalgalleriet.

Los-forordningen av 1720 – I konkurranselosingens tid

Krigen mot svenskene som startet i 1709 er nettopp avsluttet. En sjøoffiser med 10 års erfaring fra krigen, Gabriel Christensen var den som tok initiativ til opprettelsen av et fast losvesen. Admiralitetet i København bearbeidet hans forslag noe og forordningen ble godkjent av Kongen 24. mai 1720. Norge ble delt i to losdistrikt. Det sønnenfjelske og det nordenfjelske. Førstnevnte gikk fra Åna Sira til svenskegrensen. Her ble Gabrielsen overlos. I nord ble Jan Wessel (Tordenskjolds bror) overlos. I sør ble det opprettet 54 losdistrikt som hver fikk sin egen losoldermann.

På alle disse stedene var det allerede loser, og de fortsatte som selvstendige loser. Forskjellen var at det ble utarbeidet reglement for hvem som kunne bli los, hvilke loser som fikk lose fra et sted til et annet og hva betalingen skulle bli. Det førende prinsipp ble som før konkurranselosing. Første mann til å praie ei skute fikk oppdraget. Slik ble det de neste 200 år.

De første «virkelige Kongelige lootzene»

Overlos Christensen ansatte losoldermennene, som igjen ansatte sine tilmålte antall loser. Våren 1721 ansatte den første losoldermannen i Langesund, Johannes Sahling, 10 loser. Ni av dem hadde tjent i krigen, og innehadde de påkrevde kvaliteter, sverget loseden til Kongen samt bestod testen – den såkalte losleksa. I Langesund samlet losene seg på to steder – sikkert av praktiske årsaker – på den vestre side av Kongshavn og på nordenden av Langøya.

På Langøya bor 4 loser; Cornelius Zachariassen, hans yngre halvbrødre Hendrich og Knud Zachariassen, og Anders Bertelsen.  Og på landsiden oppføres; Albret Didrichsen, Lars Camperhoug, Hans Buer, Lars Andersen, Jens Barfod og Erich Døl.

Kart over Langesund og Langøya ca. 1700 – ikke helt pålitelig akkurat! På nordenden av Langøya ser vi «Losrede» til Zachariasslosene og Bertel Andersen. På vestre side av Kongshavn ser vi «rede» til fastlandslosene.

 

Myter om fattigdom og drukning

Som selvstendig næringsdrivende eide losene sine egne båter. Også kalt losjoller. De må ha vært større enn det vi i dag omtaler som joller. Det ser vi også av verdien, som settes fra 3-4 riksdaler opptil 12 rd inkludert seil, fokk og årer. Et vanlig hus kostet fra 40-80 rd. De første losene kom hjem fra krigen og fikk etterbetalt lønnen for årene de hadde tjent. Det var et anselig beløp. De var fritatt formueskatt, og kunne drive næring uten borgerbrev. tillegg fikk de veldig godt betalt for losoppdragene. Skuter på 8-16 fot dypgående og 6 mils distanse gav hele 4-5 rd i utbytte. Deres økonomiske stilling og det at de ble regnet som «embedsmenn», gjorde at de hørte til det øvre sjiktet. Kirkebøkene forteller også at de fleste nådde høy alder. For orden skyld, så druknet det enkelte ganger flere loser samtidig. Men, dette var ofte knyttet til samme farefulle oppdrag og som regel var de i samme båt. Hvilket tyder på at losstedene i fellesskap må ha disponert minst én større båt.

Våren 1786 drukner fire kragerøloser; Michel Erichsen 52 år, Halvor Nielsen 42 år, Jens Larsen 36 år, og Jens Jonsen 31 år. I kirkeboken skrev presten;

«Disse 4 retskafne og brave Mænd  

blev paa 1 dag udi 1 baad alle paa en gang  

ved Storm og Uveir i Havet.».

Los på 1700-t., slik «uniformen» også var for Langesundslosene.

«Å ha peiling»

Det er mange ord og utrykk som kan spores tilbake til disse kjentmenn/loser. Å ha peiling betyr å ha kunnskap. Men opprinnelsen er å peile kursen til sjøs. Både folk og hunder kan ha los. Og vi lodder stadig stemningen. De seilene lodda dybden. På kontinentet ble losene kalt lodmann. Losene lodda og kjente bunnforholdene så godt at de visste hvor de var. Peile og lod ble etter hvert til pilot.

Langesunds Terje Vigen – Per Brynildsen

. . . , eller Peder som han blir døpt den 19. april 1786. Helt fra oppveksten i Vaterland skulle livet til Per bli svært spennende og innholdsrikt. Som lettmatros reiser han med brigg Lovise Elisabeth med kaptein Mølbach. De var på vei fra Bayonne til København. Året er 1807, og krigene herjer i Europa.  De ankom København den 31. august. Britene har omringet byen og ber danskene om frivillig overgivelse av flåten.

Per og hele mannskapet ble dermed satt til orlogstjeneste på dansk-norsk side. Etter flåteranet ble Pers skjebne de neste årene krigstjeneste.

Om bord på ulike kanonjoller deltok han i flere slag. Blant annet i Dragør og Køge. Han stiger i gradene og er kvartermester i slaget ved Anholt våren 1811.

I 1812 fikk han riktignok fripass. Men, måtte reise hjem til Langesund dårlig kledd og uten penger.

Kopi av kanonbåten Øster Risør – tilsvarende båt Per Brynildsen deltok i flere slag med fra 1807-1811.

Etter 14 dager tok han hyre for å skaffe seg klær og sko. Hjemlandet var preget av sult. Etter lang tid med engelsk blokade var kornmangelen stor i Norge. For å hjelpe hjembyen rodde/seilte Per flere turer til Danmark etter korn. Stor var gleden da han kom tilbake og delte ut korn til naboer og venner. Han unngikk engelske kryssere som forsøkte å stanse smuglingen. Men på sin siste tur ble han tatt av en svensk kaper og satt i prisonen i Gøteborg. Etter Ibsens episke dikt om Terje Vigen (1861) fikk Per senere tilnavnet Langesunds Terje Vigen.

Frakt av viktig kurer og depesjer – var det Grunnloven?

Per rømte fra prisonen og kom seg til Aalborg med en dansk båt. Her kjente de godt til Per og hans meritter. Han ble derfor forespurt av senere statsråd Krog om han mot en stor dusør ville frakte en viktig kurer med depesjer (dokumenter) til Norge. Avtale ble gjort og de kom over til Brekkestø. I losbåt gikk turen videre til Helgeroa. Belønningen så Per lite til. Men, hva var det Brynildsen fraktet? Selv sa han at det var Grunnloven. Og at de hadde med sandsekker til å sekke den om fienden kom.

Det er trolig at han fraktet grev Holsteins utkast til Grunnloven. Greven, som deltok på stormannsmøte på Eidsvoll i 1814, var svært engasjert i det som skjedde i Norge. Og våren 1814 sendte han sitt grunnlovsutkast til Eidsvoll – Med hans Grunnlov ville kvinner fått stemmerett. Men en eventuell bekreftelse krever grundigere undersøkelser.

I lostjeneste fra 1814-1869

Losoldermann Hans Lund Linaae ansatte Per Brynildsen som reservelos i 1814. Året etter gifter han seg med Cathrine Moss. At Per skulle bli los var nesten forutbestemt. Med flere generasjoner loser forut. Helt tilbake til de første «virkelige Kongelige» losene, og oldefaren Jens Barfod. Flere onkler var også loser. Dermed var «utdanningen» som losgutt sikret. Broren Jens ble losgutt hos losoldermann Falch på Jomfruland – senere los på Skåtøy. I 1817 blir Per ansatt som fast los. Samme år kjøper han huset i Vaterland av los Isach Hansen – i dag Fiskerstredet 2.

Losbåt av Hvaler-typen på svai i Langesund, slik Hans F. Gude tegnet i 1862. Original tilhører Nasjonalgalleriet.

Losloven endret seg lite i Pers tid. Men de fikk tidlig ordnet pensjon. Allerede fra 1805. Fra Langesund loskasse fikk pensjonerte loser og deres enker en grei pensjon ut livet. Det var bare statsansatte som fikk pensjon. Selv om losene fortsatt var selvstendig næringsdrivende, blir de regnet som statsansatte og tilhørte fremdeles middelklassen i samfunnet. Endringene skjedde først og fremst på utstyrsfronten. Båtene blir større, får dekk og dypgående jernskjøl. Investeringene blir dermed også mer kostbare. Sjøkartene blir pålitelige, farlige skjær og båer blir merket. I 1825 blir moringsbøya i sundet etablert og ikke minst blir fyrene på Jomfruland og Langøya tent 1. januar 1839. Først samme år som Per går av i 1869, blir det mulig å søke om rentefritt lån til kjøp av båt med utstyr.

Tildeles Borgerdådsmedaljen

I forbindelse med sin pensjonssøknad i 1869 belyses også Pers heltemodige innsats. Marinedepartementet konkluderer med at han på bakgrunn av krigsinnsatsen, hans bidrag til å hjelpe sultne landsmenn og mer enn 50 års trofast lostjeneste gjorde ham fortjent til mer enn maksbeløpet på 80 rd. Det blir høynet til 100 rd i årlig pensjon. Etter nærmere undersøkelser omkring krigstjenesten innstiller de han også til Borgerdådsmedaljen i sølv. Ironisk nok er det svenskekongen som godkjenner den og tildeler Per medaljen. Selve overrekkelsen skjer hjemme i Langesund. Oppdraget utføres av Pers tidligere sjef, losoldermann Andreas Mølbach. Sønn av innledningsvis nevnte kaptein og senere fungerende losoldermann, Andreas C. Mølbach. Med det var ringen sluttet. Per døde i 1879 – nesten 94 år gammel.

Xylografi fra 1870, av Per Brynildsen med medaljen på brystet.

Anker-losene i Langesund

Zachariassen-losene på Langøya, og etter hvert også på fastlandet, kan vi kan følge som losslekt helt til slutten av 1800-tallet. En annen slekt, som følger tradisjonen, hvor yrke går i arv – er familien Anker. Helt tilbake i 1731 finner vi første Anker-los, Christopher Svendsen Anker. Han bor i hus nr. 76. Etter ham er det flere Anker-losgrener i Langesund. Vi skal følge eldstesønnen og los, Jacob (d. 1774.) Christopher Jacobsen Anker (f. 1767) følger i farens Jacobs fotspor som los. Deretter følger Christophers sønn Christian (f.1797) som los. I 1865 tellingen står han som pensjonist. Mens han står oppført som kontormann-los 10 år senere. Videre blir Christians sønn Ole (1829-1913) også los, hvis sønn Ole Johan (1873-1963), blir den siste Anker-losen i Langesund. Det er fremdeles etterkommere etter disse losene i Langesund. En gren emigrerte tidlig til Amerika. Og ifølge muntlig beretning/familietradisjon på begge sider av Atlanteren og uavhengig av hverandre fikk familien etternavnet Anker tildelt etter en heltemodig redning av danske adelsmenn på Stråholmsbukta. Navnet skrives som både Ancher og Anker i offisielle kilder. Selv brukte de Anker.

Filed under: Artikler, Bilder og historier, Historiske godbiter