Nøytralitet i folkeretten har sin pris og sin gevinst

 

Noen eksempler på hva nøytralitetshevdelse kan medføre

Av

Knut Bjerke

1       Innledning

Langesund og Omegn Sjømannsforening har i sitt Historiske Arkiv en rekke beretninger som omhandler nøytralitet og nøytralitetshevdelse knyttet til konflikter på sjøen. Historier fra Napoleons krigen og ikke minst fra 1.Verdenskrig hvor Norge var et nøytralt land i en konflikt mellom stormakter, viser de dilemmaer et nøytralt land ofte står overfor. Å hevde nøytralitet i en konflikt mellom andre stater kan både ha sin pris og sin gevinst.

Da folkerett, herunder krigsbegrepet og nøytralitet, var et sentralt pensum på Sjøkrigsskolen for 50 år siden, har jeg tatt meg den frihet å se litt tilbake på begrepene og koble spesielt nøytralitetsbegrepet til noen sentrale politiske hendelser fra 1.verdenskrig. Norge var da et nøytralt land i konflikten mellom Tyskland dets allierte og de allierte Frankrike og England.

Når starten på 1.verdenskrig også kan relateres til Langesund ved at Statsminister Gunnar Knudsen først fikk vite om det forestående krigsutbruddet på kaia i Langesund, ble interessen for dette stoffet mer interessant.

Langesund, 29. januar 2019

 

Knut Bjerke

Leder for foreningens

Historiske Arkiv

PDF file for kopiering.

2       Begrepet «Folkerett – definisjoner og forklaringer

2.1  Folkerett – hva er det?

Folkerett har tradisjonelt betegnet de rettsregler som gjelder mellom stater, men omfatter i dag også rettsregler i forhold til og mellom internasjonale organisasjoner og til en viss grad også enkeltpersoner. Folkeretten er et eget rettssystem, og ikke automatisk en del av den interne (nasjonale) retten og rettspraksis.

 

Mye av «Folkeretten» baserer seg på sedvane og Traktater og Haag-domstolens rettsavgjørelser kan være kilder til folkeretten.

 

Folkerett eller internasjonal rett omhandler i utgangspunktet rettsforholdene mellom selvstendige stater – de mellomstatlige rettsforhold, men vil i visse tilfeller også omhandle rettsforholdene mellom individer og stater, og mellom organisasjoner og stater.

 

Folkeretten og det internasjonale samfunn mangler både en obligatorisk lovgivningsmyndighet, obligatoriske domstoler og tvangsmyndighet. Dette omtales tidvis som folkerettens mangel på vertikale strukturer, og utgjør en av de tydeligste forskjeller på folkeretten og de fleste nasjonale rettssystemer.

Det er likevel en kjensgjerning at folkeretten av statene selv hevdes å være forpliktende for dem, og virkelig eller angivelig oppfattes slik av deres myndigheter.

Hva angår for eksempel overholdelsen av avtaler, tyder meget på at denne er like regelmessig og selvfølgelig mellom stater som mellom enkeltpersoner. Noe annet er at det i det ene som i det annet tilfelle kan forekomme bevisste tilsidesettelser, og at disse, når de finner sted mellom stater, lett vil få særlig iøynefallende og skjebnesvangre konsekvenser.

3       Nøytralitetsbegrepet i folkeretten

3.1          Hva er nøytralitet?

Nøytralitet i folkeretten innebærer at en stat ikke støtter noen side i en væpnet konflikt mellom andre stater eller paramilitære. Man skiller mellom nøytralitet og alliansefrihet, ettersom nøytralitet i folkerettslig betydning ikke kan forekomme før i en konkret konfliktsituasjon. De internasjonale lovene som regulerer permanent nøytrale landområder er den andre Haag-konvensjonen.

Haag-konvensjonene forbyr den nøytrale staten å støtte den ene parten militært eller tillate at dens eget territorium brukes til militære formål. Den forbys derimot ikke å ta politiske eller moralske standpunkt i konflikten.

For Statens sivile borgere er det heller ikke forbudt å ta del i konflikten. Det kan derfor innebære at private næringsaktører kan støtte begge parter i en konflikt uten at landets nøytralitet blir krenket. Næringslivet må imidlertid alltid holde seg innenfor landets lover også i de tilfeller hvor landet er erklært nøytralt etter folkeretten.

Nøytraliteten har også en politisk dimensjon som innebærer at en stat som etter folkeretten er nøytral, likevel kan rammes av indre eller ytre kritikk fordi den støtter (eller påstås å støtte) den ene parten mer enn den andre.

Hovedhensikten for et land å erklære nøytralitet, er å unngå krig og bevare freden.

Det er et stort spørsmål om Norge bidro aktiv med fredsbevarende aktiviteter under 1. verdenskrig.

 

Nøytralitet, under en krig, er den rettstilstand som oppstår mellom på den ene side de krigførende stater og på den andre side enhver stat som ikke deltar i krigen. Nøytralitet inntrer i prinsippet ved krigsutbruddet, uten at det er nødvendig med noen uttrykkelig erklæring fra staten hvorved den tilkjennegir sin posisjon.

Men for å avklare situasjonen krever 3. Haagkonvensjon av 1907 at de krigførende ved krigsutbruddet straks skal meddele dette til de nøytrale stater, og det har vært vanlig at disse offisielt erklærer sin nøytralitet.

Nøytralitet medfører gjensidige rettigheter og plikter. Hvis en krigførende stat ikke respekterer disse, foreligger en nøytralitetskrenkelse. Hvis den nøytrale stat ikke gjør det, kalles det nøytralitetsbrudd.

Hovedinnholdet av nøytralitet kan sies å være at den nøytrale stat er forpliktet til å behandle de krigførende stater likt, iallfall i juridisk henseende, og at disse til gjengjeld må avstå fra handlinger som er til hinder for dette.

Norge var under første verdenskrig et nøytralt land i konflikten, og måtte gå en ofte vanskelig balansegang mellom de krigførende maktenes krav og sine egne forpliktelser som nøytral stat.

Selv om landet ikke deltok i verdenskrigen 1914–1918, led Norge likevel stor skade på menneskeliv og materiell gjennom senkningene av norske handelsskip. Over 2000 nordmenn omkom på havet under krigen. Gjennom hele krigen ble landet styrt av statsminister Gunnar Knudsen (Venstre).

3.2         Politisk blindhet og naivitet

Norges forhold til krig med en annen nasjon kan skrives helt tilbake i juli-august 1814. Krigen med Sverige som varte i knapt 14 dager denne sommeren i 1814 medførte at Norge kapitulerte og vi fikk unionen med Sverige. Karl Johan den svenske kronprinsen sto på sin rett fra Kieler -traktaten om at Norge skulle tilhøre Sverige og en 434 års natt som dansk provins var over. Danmark-Norge var på Napoleons side i krigen og da denne var tapt for Napoleon, hadde den danske kongen dårlige forhandlingskort selv med folkeopprøret i Norge som førte til vår første Grunnlov den 17.mai 1814.

Unionen med Sverige ble en politisk prosess for Norge om å få sin frihet, og i 1905 lykkes vi å unngå krig med Sverige.  Vi ble en selvstendig stat som måtte stå på egne ben. Norge måtte finne sin plass i verdenssamfunnet.  Det politiske Norge etter 1905 la seg på en politisk flertalls politikk om at Norge skulle være et nøytralt land i forhold til stormakts-konfliktene. Og stormakts konflikter var det mange av i verden den gang. Det politiske konsept etter 1905 var at «Norge ikke skulle ha noen utenrikspolitikk» – vi var et nøytralt land som ikke støttet noen parter i en krig.

Denne politiske naivitet og passivitet medførte at Norge ikke engasjerte seg særlig sterkt i de ofte polariserende konflikter som fra 1905 og frem til 1. verdenskrig var sterkt gjeldene særlig på Balkan og i det sydlige Europa.

Mordet på Erkehertug Ferdinand og hans hustru Sophie Chotek den 28. juni 1914. Bildet til venstre ble tatt 5 minutter før de ble myrdet. Tegningen viser Gavrilo Princip skyte mot tronarvingen og hans hustru.

Mordet på Erkehertug Ferdinand og hans hustru Sophie Chotek den 28. juni 1914 i Sarajevo eskalerte krigstrusselen på Balkan. Serbiske nasjonalister sto bak mordene på det territoriet Østerrike-Ungarn den gang behersket. Serbia med støtte fra Russland drev en ekspansiv nasjonalistisk politikk på Balkan og utvidet stadig sin territoriale grense.

Den første verdenskrig startet imidlertid ikke før måneden etter attentatet i Sarajevo. Tyskland støttet av Østerrike-Ungarn gikk til angrep på Frankrike i august 1914. Hensikten var en rask offensiv krig for å besette Frankrike og innta Paris.

I denne krigs eskalerende måned satt norske politikere helt i ro og brydde seg lite om den utvikling til krig som eskalerte seg dag for dag, uke for uke på Balkan.

I midten av juli 1914 var Horten samlingssted for Europas seilerelite. En rekke Europeiske seilernasjoner drev fredelig kappestrid i solgangsbrisen på Oslofjorden. Forretningsmann, gründer og finansmann – Sam Eyde var regattapresident. Det var ingen i Norge som trodde at mordene i Sarajevo ville true Norge.

Krisen på Balkan tårnet seg opp dag for dag og uke for uke. Her i Norge hadde politikerne ferie. Det hadde også Statsminister Gunnar Knudsen. Etter regattaen og festlighetene i Horten, fant Gunnar Knudsen på at han ville seile litt i fred og ro i Oslofjorden med sin seilbåt «Terje Viken». Det passet da fint med en seiltur vestover mot Langesundsfjorden siden han bodde med sin familie på Borgestad ved Porsgrunn.

Statsminister Gunnar Knudsen fikk først vite om starten på verdenskrigen da han tilfeldig la til Kai på Dampskipskaia i Langesund den 27. juli 1914. Da var det klart at krigserklæringen fra Østerrike-Ungarn mot Serbia ville bli offisielt erklært neste dag. Statsminister Knudsens avslappende seilferie ble senere kraftig kritisert av opposisjonen (Høyre), som mente han i lengre tid hadde neglisjert krigsfaren i Europa.

Gunnar Knudsen hadde skvulpet rundt i sin seilbåt i flere dager uten aviser og informasjon om det som skjedde ute i verden.

Sitat fra Knudsens skips dagbok:»Vi hadde vært uten aviser i tre dager og stor var vår overraskelse, da vi i Langesund møtes av den nyhet at man sto på grensen av en europeisk krig», skrev Knudsen i sin dagbok, etter at han i Langesund leste at Østerrike-Ungarn hadde avvist de britiske forhandlingstilbudet og bestemt seg for å erklære Serbia krig neste dag».

Senere ble det politisk rabalder om den «blindhet» og naivitet som norske politikere i regjering hadde utvist med hensyn til utviklingen på Balkan og senere mellom stormaktene Tyskland og England.

Gjennom hele krigens gang viste Knudsen lite utenrikspolitisk engasjement og overlot de diplomatiske vanskelige spørsmål om vår nøytralitet til utenriksminister Ihlen og forsvarsminister Holtfod.

Under hele krigen styrte Venstres Gunnar Knudsen (1848-1928) som statsminister i Norge. Sammen med justisminister Andreas Tostrup Urbye (1869-1955) forsøkte de å finne måter å stagge pressens kritikk mot begge de krigførende partene for å holde konfliktnivået med begge sider så lavt som mulig.

Særlig fikk tyskerne gjennomgå i perioder. Men den norske pressen godtok ikke at regjeringen forsøkte å begrense ytringsfriheten deres. Det endte til slutt med at Urbye måtte gå av i 1917. Foto: Wiki-media Commons.

4     Norge og 1.Verdenskrig

4.1         Blokade

Blokade brukes om en situasjon når et land eller et område får stengt sine tilførsler av varer og tjenester som ledd i en konflikt med et annet land. Blokade kan skje i forbindelse med krig, men det kan og finne sted før, etter eller uten væpnet konflikt.

Under første verdenskrig ble Tyskland utsatt for en blokade av Storbritannia og Frankrike. Nordsjøen og det Engelske kanal ble omfattet at blokaden i den hensikt å hindre forsyninger inn til Tyskland. Nederland, Norge, Sverige og Danmark var nøytrale land. Likeså USA i starten på krigen.

Admiral Sir John Jellicoe og hans flaggskip, slagskipet «HMS Iron Duke».

Britenes sterke posisjon til sjøs med en overlegen marine støttet av Frankrike gjorde etter hvert blokaden svært effektiv. Norske skip skulle kunne imidlertid seile fritt med gods gjennom blokaden til nøytrale land. Men hvis nøytrale land fraktet varer til sitt land som senere ble reeksportert til i dette tilfelle Tyskland, ble skip og last konfiskert av britene. Dette ble det mange diskusjoner om etter visitering av norske skip på fart over Nordsjøen.

På den annen side hvis tyskerne hadde mistanke om at nøytrale skip fraktet gods til England, ble skipene ofte sprengt og senket. Senere innførte Tyskland den uinnskrenkede U-båt-krig hvor så å si all trafikk over Nordsjøen ble angrepet.

For det annet var det umulig å stanse matimport via nøytrale havner, særlig i Nederland. Da matforsyningen sviktet markant utpå vinteren 1916/17, skyldtes det at kornprisene var regulert i Tyskland, men ikke prisene på kjøtt. Det lønnet seg da for bøndene å fôre dyrene med korn og selge kjøtt i stedet til svartebørspriser.

4.2      Norges utenrikspolitikk var tuftet på nøytralitet

Etter den norske uavhengigheten fra Sverige i 1905 ble det bestemt at Norge skulle være en nøytral stat, uten militære tilknytninger eller forpliktelser til noen andre land. En slik nøytralitet kunne best sikres dersom man fikk de europeiske stormaktene til å love at de ville respektere den, og aller helst garantere for den. En garanti var nok i manges øyne det samme som en ensidig forsvarsavtale hvor stormaktene sa seg villige til å beskytte landet mot angrep fra et annet land.

En garanti fikk man derimot aldri. I stedet fikk man i 1907 en løsere avtale med Storbritannia, Frankrike, Russland og Tyskland hvor de godtok norsk integritet og sa seg villige til å støtte Norge hvis landet ba om det.

Særlig viktig var det å ha et godt og stabilt forhold til Storbritannia som var vår absolutt viktigste handelspartner i Europa.

5       Norge ved inngangen til krigen

I 1914 levde det knappe to og en halv millioner mennesker i Norge og, av disse bodde to tredjedeler fremdeles på bygdene. Men landet var inne i en rivende industrialiseringsfase og selv om det jobbet dobbelt så mange i landbruket som i industrien, så passerte den jordbruket i total produksjon før krigen startet. Og det på tross av at Norge faktisk hadde et av Europas mest mekaniserte jordbruk.

Stormaktene står mot hverandre og land merket lysegult var nøytrale land under 1. verdenskrig. Skandinavia samt Holland var nøytrale land.

Jernbaner ble bygget i hurtig tempo og stadig flere av landets fossefall og elver ble tatt i bruk som kilder til billig elektrisk energi som kunne brukes til belysning, kjemisk industri og til å drive maskiner som ellers ville vært avhengige av kull og diesel importert fra Storbritannia.

Mye av investeringene ble betalt med lån fra utlandet gjennom aksjeselskaper hvor eierskapsandeler i selskapet ble solgt stykkevis for å skaffe penger til nye investeringer.

Den norske handelsflåten var av betydelig størrelse med sine 2,5 millioner bruttotonn og bestod for det meste av dampdrevne handelsskip og fiskebåter som var av stor verdi både for nordmennene og stormaktene.

Så hvorfor falt ingen av de krigførende partene for fristelsen til å ta kontroll med Norge da krigen startet? Landet hadde tross alt ingen betydelig militærmakt å snakke om.

Men et angrep på et nøytralt land var fremdeles ansett som brudd på internasjonal etikk og moral og på brudd på folkeretten. Det var noe man ikke gjorde uten å tape ansikt og anseelse i internasjonal sammenheng.

Da kanskje mest av alt i USAs øyne som også var nøytral på lik linje med Norge, Nederland, Sverige og Danmark.

Det er også viktig å huske at en okkupasjon ville tatt store ressurser bort fra slagmarkene på kontinentet og ville krevd en hel flåte bare for å sikre deler av kysten. Dessuten så ville det kanskje presset landets nabostater Danmark og Sverige til å velge side i saken, og det var noe ingen ønsket. Den første verdenskrig fikk, til tross for nøytraliteten, store følger for Norge. Dette fordi man var så nært knyttet den internasjonale handelen og fordi krigens behov skapte økt etterspørsel etter enkelte norske varer i utlandet.

6          Britenes blokade av handelen mellom nøytrale land

6.1         Sjøfarten

Storbritannia ønsket å sperre av hele Nordsjøen for tysk skipstrafikk allerede i november 1914. Dette ville tvinge alle norske skip som skulle ut i Nordsjøen på en lang og farlig omvei igjennom Den engelske kanal hvor britene kunne inspisere skipene for krigsmateriell eller lignende som kunne gå til tyskerne.

Den norske regjeringen kunne ikke godta at britene skulle påtvinge de norske skipene en så stor bør og startet umiddelbart forhandlinger med britene. Resultatet ble at man offisielt godtok at de norske skipene skulle seile en langt kortere vei innom en havn i Skottland for å la seg inspisere der. Mange norske skip tok allikevel lite hensyn til denne avtalen og seilte utenom både for å unngå inspeksjoner og kostnaden med omveien. Den norske skipsfarten opplevde stor pågang fra begge sider den første halvdelen av krigen i Europa.

I Norge ble det satset kraftig på å produsere og fremskaffe varer som økte i etterspørsel på kontinentet. Særlig populært var norsk fisk, både på boks, som makrell og sardiner som var både lett å transportere og oppbevare, tørrfisk og fiskeolje.

Tyskerne var også svært interessert i å kjøpe mineraler og nitrat som ble brukt som kunstgjødsel, men også i ammunisjonsproduksjon. Hjemme i Norge var man avhengige av tilgangen på britisk kull og halvraffinert olje, også kalt bunkers, som ble brukt som drivstoff på mange skip.

Tyskerne hadde på sin side lite å tilby av tilsvarende livsviktige varer, noe som var med på å vri handelsbalansen i Storbritannias favør. Tyskerne hadde imidlertid et godt forhandlingskort og det var produksjon av avansert utstyr og maskineri til den norske industrien som var i stor ekspansjon på grunn av krigen.

Med økt etterspørsel av varer økte også prisene som de norske rederne og skipperne kunne ta for selve transporten. Transportprisene økte både på grunn av etterspørsel, og av at de tyske ubåtene begynte å gjøre innhugg også i den nøytrale skipstrafikken etterhvert som krigen dro ut i tid.

I 1914 kostet det rundt 4,60 kroner å frakte ett tonn med varer over Nordsjøen; tre år senere var prisen økt til i snitt 260 kroner per tonn! Skipsaksjene steg til det seksdobbelte og mange tok opp lån for å kjøpe aksjer og investere i handel og sjøfart. Denne perioden har senere gått inn i norsk historie som den såkalte «jobbetiden» hvor alt fra lærere til snekkere fant frem sparepenger og tok opp lån for å være med på den eventyrlige prisveksten i skipsaksjer og handel.

I det korte løp var det mange som tjente gode penger, særlig blant norske fiskere. Så lenge krigen raste i Europa var det lite som tydet på at etterspørselen ville avta. Men mange tapte også både arv og sparepenger når skipet de hadde betalt for ble senket med mann og mus. Totalt mistet 1892 norske sjømenn livet som følge av krigshandlinger under den første verdenskrig.

Britenes blokade av Nordsjøen og den Engelske kanal hindre livsviktige forsyninger til Tyskland. De nøytrale land i Skandinavia kunne likevel handle med Tyskland.

6.2         Ubåtkrigen

Ubåtkrigen skulle vise seg å bli en stadig større utfordring for den norske utenrikshandelen, og dermed også den norske utenrikspolitikken, fra 1915 av. Britene la hele tiden mer og mer innsats inn på å hindre fienden (Tyskland) i å få forsyninger fra andre land.

Fra høsten 1916 krevde britene og franskmennene at norske fiskere og redere skrev under på en hemmelig avtale om at fisk fanget med redskap eller garn eller av skip drevet med olje eller kull som hadde sitt opphav i Storbritannia ikke fikk selges til Tyskland. Hvis skip fra den britiske nordsjøblokaden stoppet norske handelsfartøy eller fiskeskuter på vei til Tyskland måtte mannskapet bevise at de ikke hadde benyttet britisk utstyr til å gjøre sin fangst. De høye prisene gjorde allikevel at mange fiskere tok sjansen på å seile til tyske havner med det de hadde frem til britene gjorde alvor av sine trusler og stanset all kulleksport til Norge vintermånedene 1916-1917.

Da den tyske marinen nok en gang besluttet å gå til uinnskrenket ubåtkrig i januar 1917 gikk den norske handelsflåten på så store tap at man gikk med på å leie ut mesteparten av de norske skipene til å drive transport for britene mot at de sikret leveransene av kull til Norge ut krigen.

U-9 en U-båt type som ble satt inn i blokadekampen mot britenes slagskip og slagkryssere.

Beretning fra september 1914:

Britene patruljerte Nordsjøen for å hindre tyske marinefartøy å slippe ut av havnene sine, og bekymret seg mest om miner og fiendens store slagskip. «Jeg tror ikke noen helt innså at en ubåt kunne gjøre skade», mintes en britisk kadett etter krigen. Selv sjefen for den keiserlige tyske høysjøflåten hadde vansker med å ta rikets vesle ubåtstyrke alvorlig. Admiral Alfred von Tirpitz, som hadde gjort Tyskland til en krigsmakt på sjøen, regnet bare i slagskip.

Ute i Nordsjøen gikk ubåtenes oppdrag ut på at de skulle trenge inn i Den engelske kanal og senke britiske transportskip som fraktet soldater til vestfronten i Frankrike. Ingen forestilte seg at U-9 kunne true panserkolosser og slagskip.

 

Den norske handelsflåten led store tap som følge av ubåtenes herjinger. Da den uinnskrenkede ubåtkrig ble innført av tyskerne, led handelsflåten store tap. Totalt mistet man 829 norske skip i denne perioden av krigen og mer enn 2000 norske sjøfolk omkom på havet.

Minnehallen var i utgangspunktet bygget til minne over norske sjøfolk som satte livet til under første verdenskrig. Siden 1945 har den også vært til minne om de som omkom under andre verdenskrig. Minnehallen er formet som en pyramide. Idéen er at den skal framstå som et sjømerke og en varde. Den er oppført av granittblokker som ble uthogd fra fjellet like ved. 

Da amerikanerne gikk med i krigen truet britene med å kutte viktig varehandel hvis ikke nordmennene innskrenket handelen med tyskerne ytterligere.

I løpet av krigens siste sommer la britene et belte av miner fra nordkysten av Skottland inn til norsk territorialgrense hvor Norge hadde store problemer med å hindre tyske ubåter i å slippe igjennom og ut i Nordsjøen. Da britene truet med å krenke norsk suverenitet og patruljere kysten selv gikk norske myndigheter med på å minelegge strekket.

Det har blitt sagt at Norge med sin stadig mer vestvendte politikk gradvis ble trukket inn i krigen på England og Frankrikes side. Den norske historikeren Olav Riste har karakterisert Norges rolle som å være en nøytral alliert; “The Neutral Ally”. For tyskerne var det lite de kunne gjøre. De var avhengige av all den fisken de kunne få fra Norge, og de kunne heller ikke begynne å senke norske skip i hytt og pine da det mest sannsynlig ville presse både Norge og de andre skandinaviske landene over på britisk side.

7          Norges bidrag til krigsmaskineriet i Tyskland og England

Som et nøytralt land måtte Norge som stat behandle de krigførende parter så likt som mulig på det politiske plan. Lover, regler og forordninger som ble innført måtte behandle de krigførende på samme måte.

Privat virksomhet derimot, ville regjeringen ikke legge seg opp i og handel mellom parter var basert på tilbud og etterspørsel, pris og profitt.

Denne balansen førte til at Norge på en rekke områder bidro til å smøre krigsmaskineriet i begge de krigførende land.

7.1         Kontrabande

Kontrabande er en betegnelse på alle varer som er ulovlig å innføre, eie, besitte, omsette eller lignende grunnet sin illegale natur. Normalt brukes ordet om varer som er forbudt å bringe over landegrenser, kjent som smuglergods. I sjøfart er kontrabande alle former for illegal last.

Ved krigens utbrudd utarbeidet britene omfattende kontrabandelister over varer som var forbudt å frakte til Tyskland.

Som nøytralt land var Norge forpliktet til å følge disse listene. Det ble derfor veldig vanskelig for Norge å frakte varer fra et nøytralt land til Tyskland. Varer derimot som var produsert i Norge kunne fraktes til begge parter.

Før 1. verdenskrig hadde Norge en utstrakt og viktig handel med Tyskland. Den rivende teknologiske utvikling i Norge var helt avhengig av teknisk materiell og utstyr som ikke kunne produseres i Norge.

I begynnelsen av krigen importerte Norge store mengder varer som landet stort sett ikke trenge alt av. Overskuddet ble re-eksportert til Tyskland til særdeles gunstige priser. Re-eksporten til Tyskland skapte stor irritasjon hos britene og det var ikke alltid like lett å balansere varetransporten fra Norge som et nøytralt land til de krigførende parter.

I januar 1914 før krigen brøt ut importerte Norge 4,75 tonn tinn til landet. I januar året etter i 1915 importerte Norge 277 tonn tinn. Eksportforbudet av tinn ble omgått og havnet i Tyskland. Norge kunne da som nøytralt land eksportere varen til Sverige som også var et nøytralt land som videresolgte varen til Tyskland. Det samme forholdet gjaldt Danmark som også var et nøytralt land i krigen.

På grunn av krigen ble det en enorm etterspørsel etter varer til den Tyske krigsmaskin. Alt fra matvarer til metaller krevdes for å holde krigsmaskineriet i gang.

Norges regjering måtte også hindre at matvareimporten til Norge stoppet opp. Spesielt viktig var det å få kon laster inntil Norge for å hindre at befolkningen skulle sulte.

Et skip med forsyninger ligger ved Langkaia i Oslo og losser matvarer til den norske befolkning. Oslos Havnelager sees til venstre.

7.2         Fiskeeksport

Blokaden av Nordsjøen var et hinder for transport til Tyskland, men transport av viktige varer fra Norge, var en stor mulighet. Tyske lasteskip seilte langs Norskekysten og kjøpte opp all den fisk det var mulig å komme over fra Egersund i syd til Lofoten i Nord. Dette gjaldt all fersk fisk, saltet fisk, klippfisk, skrei, rogn, tran, sildeolje og hermetikk.

Denne virksomhet kunne ikke britene hindre og britene kunne ikke krenke et nøytralt lands sjøterritorie.

Norsk fisk ble eksportert til begge parter i krigen.

 

Fisken ble losset i danske havner og re-eksport til Tyskland. Spesialvogner for transport av fisk gikk til Trondheim for ombordlasting av fisk som havnet i Tyskland. Denne handelen irriterte britene, men det var lite de kunne gjøre da de importerte like mye fisk fra Norge som Tyskland. Prisene på fisk gikk i været og mange gjorde strålende forretninger langs hele kysten.

 

7.3         Hvalolje som råstoff i krigsindustrien

Norge var en av verdens største land på hvalfangst. Store mengder hvalolje kom hjem til Norge og til DeNoFas fabrikker i Fredrikstad. Her kunne man foredle hvalolje til spisefett og såpe. Et biprodukt av såpeproduksjonen var «glyserin». Dette biprodukt ble solgt både til England og til Tyskland. Glyserin var ekstremt eksplosivt når det ble tilsatt svovel- og salpetersyre og var en viktig ingrediens i produksjon av eksplosiver.

I tillegg hadde hvaloljen en særdeles viktig funksjon for impregnering av sko-tøy for å kunne holde seg tørr på føttene, våpenolje og brensel til feltkjøkken. Dette var viktige forsyninger til de krigførende parter som utover i krigen lå stuet sammen i skyttergraver langs hele vestfronten.

I mars 1915 ble 30 tonn glyserin sendt til Tyskland, til britenes store irritasjon og den norske bedriften DeNoFa nøt godt av krigskonjunkturene da prisen var unormale høye sammenliknet med tiden før krigsutbruddet.

DeNoFa rolle under krigen var merkelig da fabrikken både var eid av tyske og britiske næringsinteresser og investorer. Til slutt greide britene å hindre eksporten av hvalolje til Tyskland.

7.4         Nikkelmalm ble benyttet til å forsterke stål

I Kristiansand var det et annet selskap som opplevde gylne tider for sin eksport. Våpenindustrien og verftsindustrien som bygde panserskip og undervannsbåter, kunne ikke klare seg uten nikkel som en tilsetning til stål. Det var nikkelstålets unike egenskaper som utløste den enorme etterspørsel etter nikkel. Undervannsbåter kunne med nikkellegering tåle mye høyere trykk og panserstål fikk en mye større motstand mot granattreff med nikkel-tilsetning enn uten. Spesielt var dette viktig for de store panserskipene som ble bygget med tykt panser både i skuteside og på dekk.

I tillegg ble nikkelstålet brukt i kanonløp og i torpedoer og granater for at de kunne trenge gjennom panserbeskyttelse uten nikkellegering.

Torpedoen som traff det norske skipet «Belridge» i starten av krigen inneholdt nikkel fra Kristiansand da torpedorester funnet i skipet ble analysert.

I tillegg til nikkelstålet var også molybden fra molybdengruvene i Norge viktig da dette ble brukt i stållegeringer for å øke smeltepunktet og gjøre stålet mer robust. Dette var også et viktig produkt i våpenindustrien under 1. verdenskrig. Brukt som tilsetting gjorde nemlig molybden panser- og kanonstål ekstra viktig for våpenindustrien. Brukt som tilsetting gjorde nemlig molybden panser- og kanonstål ekstra hardt og seigt. Molybdengruven på Knaben var størst i Europa og trolig den viktigste bedriften for utvinning av malm med molybden.

Sam Eyde og Jacob Børresen som begge spilte en viktig rolle i eksport av råvarer i forbindelse med flåtekappløpet før og under krigen.

Britene prøvde med alle politiske midler å stanse nikkeleksporten og molybdeneksporten til Tyskland, men skipene med lasten seilte fra Kristiansand opp langs norskekysten til Oslofjorden, over fjorden, langs Svenskekysten til Tyskland.

 

7.5         Eksport av kunstgjødsels og ammoniumnitrat

Sam Eyde og Birkeland hadde tidlig på 1900 tallet utviklet metoden for å produsere kunstgjødsel og ammoniumnitrat. Slik produksjon foregikk både på Notodden og på Rjukan. Disse produktene var ikke bare anvendelig til gjødsel, men kunne også benyttes til å lage sprengstoff.

Det samme kunne Norgessalpeter etter at det var omdannet til salpeter. Det var derfor ikke bare bønder som var interessert i produktene produsert i Telemark. Den tyske våpenindustrien viste stor interesse for produktene produsert ved Hydros fabrikker. Den franske våpenindustrien var også avhengig av import av nitrat fra Norge. De norske produsentene tjente godt med penger på krigens gang og på eksporten av ammoniumnitrat.

Dette gikk på bekostning av produksjon av Norgessalpeter og leveransene til bøndene stoppet opp. I en allerede vanskelig matproduksjonsperiode for Norge under krigen, gjorde dette landbruks-krisen enda større.

7.6         Aasen-granaten

Nils Waltersen Aasen fra Rissa i Nord-Trøndelag skulle få navnet sitt kjent i internasjonal våpenindustri. Asen sto bak en oppfinnelse som skulle spre økonomisk suksess, lemlestelse og død på slagmarkene i hele Europa under 1.verdenskrig. Aasen konstruerte den første «moderne» håndgranat med sikkerhetssplint og tidsforsinket mekanisme.

Det norske forsvaret var ikke interessert i Aasens oppfinnelse. Stormaktene i Europa derimot tok imot Aasens oppfinnelse med åpne armer. Under 1. verdenskrig fikk han med franskmennenes hjelp etablert 13 fabrikker i Frankrike med 13 000 kvinnelige arbeidere. Granater ble produsert på løpende bånd.

Det var trolig en Aasen-granat som ble brukt i attentatet i Sarajevo som utløste 1.verdenskrig.

Aasens formue ble sterkt redusert på grunn av uheldige finansielle spekulasjoner, og at han ikke hadde sørget for å få tatt patent på mange av sine oppfinnelser. Han døde av tuberkulose i 1925i Wisconsin, USA mens han søkte amerikansk finansiering.

Virksomheten til en rekke bedrifter passer dårlig med forestillingen om Norge som fredsnasjon. Men de bedrifter som er nevnt ovenfor var langt fra de eneste som terget britene fordi de forsynte bl.a. Tyskland med krigsviktige råvarer.

7.7         Svovelkis i krigsindustrien

Den norske svovelkisen fra Orklas gruver i Orkdal var svært ettertraktet da den inneholdt 45 prosent svovel. Mesteparten av produksjonen gikk til Tyskland. Av svovelkisen ble det fremstilt svovelsyre som kunne brukes til fremstilling av eksplosiver.

Ved siden av ammoniumnitrat var svovelsyre det viktigste kjemiske råstoffet i sprengstoff. Som bonus fra de norske gruver som utvinner svovelkis, ble det også tatt ut kobber som igjen var viktig for produksjon av granathylser. Tyskland var ikke selvforsynt med svovelkis og derfor ble Norge en særdeles viktig handelspartner under krigen.

 

Tyskerne betalte 2-3 ganger mer for kis og kobber enn det engelskmennene kunne tilby og derfor ble Tyskland en viktig handelspartner for norsk gruve- og malmindustri.

Den økende handelen med Tyskland irriterte britene og det var et konstant press på så vel norske myndigheter som på de private selskaper som eksporterte viktige råvarer til Tyskland.

Dette medførte etter hvert at samtlige gruveselskaper, en rekke smelteverk, fiskeforedlingsbedrifter, kullkompanier og rederier ble nektet britisk kull.

Dette var et ledd i å hindre eksporten til Tyskland. Nå var det slik at en del av Norges eksport av de samme varene gikk også til England, slik at britene også var avhengig av at hjulene var i gang i Norge. Derfor ble embargoen av kull ikke så omfattende som man fryktet.

7.8         Bomullsimporten til Norge

Britene festet et stadig sterkere grep om den norske utenrikshandelen og blokaden var et stort hinder, men man måtte for enhver pris unngå britisk vrangvilje. For regjeringen var det viktig å hevde nøytralitet samtidig som en måtte tilpasse seg britenes stadig strengere krav.

I starten av krigen hadde bomull vært en uskyldig vare som tyskerne fikk importere i store mengder fra USA. Da bomull viste seg å være en særs viktig vare i våpen- og sprengstoffindustrien i Tyskland, kom den raskt på kontrabandelisten. Den tyske importen fra USA stoppet opp.

Nitrocellulose, også kalt cellulosenitrat eller skytebomull, er et kraftig sprengstoff fremstilt av cellulose og salpetersyre. Stoffet anvendes blant annet som en bestanddel i dynamitt og enkelte former for røyksvakt krutt.

Den økende etterspørsel etter bomull, førte imidlertid til at bomullslastene ble omdirigert til skandinaviske havner og sendt videre til Tyskland med jernbane og skip gjennom nøytralt farvann.

I 1915 hadde den norske bomullimporten økt fra 460 tonn før krigen til 6600 tonn i 1915. Bomullsfabrikkene i Norge tjente gode penger på re-eksport av bomull til Tyskland.

7.9         Jernmalm fra Narvik

Store mengder jernmalm var funnet på slutten av 1800 tallet i Kiruna i det nordlige Sverige. Problemet var ikke å utvinne malmen, men å få den eksportert til markedene i Europa. Bottenviken var ikke isfritt og derfor ble Narvik en ideell utskipningshavn for svensk malm. Malm-kaia i Narvik ble bygget i 1904 og transporten av svensk malm på Ofotbanen starte for fullt frem mot 1. verdenskrig.

Sverige som nøytralt land kunne fritt eksportere jernmalm til Tyskland. Tyske skip og skip fra nøytrale land kunne seile i norsk nøytralt farvann langs kysten til Tyskland uten store trusler fra britene. Det er ingen historisk hemmelighet at Sverige var meget tysk-vennlig og det gikk endog rykter at Sverige ville forlate sin nøytralitet og gå inn i krigen på Tysklands side. Dette ble det ikke noe av, men sympatien for Tyskland varte gjennom hele krigen.

Malmbanen fra Kiruna til Narvik.

 

7.10      Norge ut av nøytraliteten

Mot slutten av krigen la britiske marinefartøyer et minebelte tvers over Nordsjøen helt inn til norsk territorialgrense. Britene krevde videre at Norge skulle videreføre minefeltet helt inn til kysten for å stoppe de tyske ubåtene.

Royal Navy truet med å gjøre det selv om ikke norsk marine la ut minene. Norske myndigheter følte seg presset og imøtekom kravet fra britene. Da krigen sluttet i november 1918, hadde Norge klart tatt parti med England og Frankrike, og nøytraliteten hang i en tynn tråd.

7.11      Gevinst og profitt

Norges nøytralitet under 1. Verdenskrig var en vanskelig politisk balansegang. Det var viktig å behandle de krigførende parter så likt som mulig, selv om det var en umulighet.

Norsk næringslivs produkter og spesielt fisk og den råvareproduserende del av næringsvirksomheten, ble eksportert til begge de krigførende parter.

Britene presset hele tiden politisk og diplomatisk på for å hindre eksport og reeksport til Tyskland. Det norske kongehuset med Kong Haakon VII i spissen var britisk vennlig og kongen og hans familie la et stort press på regjeringen for å behandle britene bedre enn tyskerne.

På den annen side hadde norsk næringsliv før krigen et viktig og utstrakt handelssamkvem med Tyskland på viktige områder for Norge. Flere statsråder i Gunnar Knudsens regjering var eiere eller tidligere eiere av bedrifter som hadde et nært forretningsmessig forhold til tyske bedrifter.

Norge greide å utnytte sin posisjon og næringslivet i Norge blomstret. Høye priser på de fleste produkter vi klarte å eksportere til de krigførende parter, medførte store gevinster og gigantisk profitt, selv om mange nordmenn også tapte sine sparepenger når skip ble senket og last forsvant i dypet.

 

Kilder til historien:

  1. Norge og 1. verdenskrig «Inn i katastrofen» av Roy Andersen
  2. Norge og 1. verdenskrig «I britenes klør» av Roy Andersen
  3. Kilder på internett.
  4. Andre historiske kilder – «Menneskenes liv og historie» Carl Grimberg.