Kategori: Artikler

Utfyllende informasjon: Kystverket

Utfyllende informasjon: Kystverket

Kystverket er en statlig etat under Samferdselsdepartementet. Etaten er organisert med et hovedkontor i Ålesund og fem regioner, med fem regionkontorer: Arendal , Haugesund, Ålesund, Kabelvåg og Honningsvåg. I tillegg er det etablert en beredskapsavdeling i Horten. Kystverket ble etablert i 1974 ved sammenslåingen av Fyr- og merkevesenet, Losvesenet, og Havnedirektoratet. Etter omorganisering pr. 1. jan. 2020 har Kystverket fire avdelinger: Lostjenesten, Transport havn og farled, Miljøberedskap, og Navigasjonsteknologi og tjenester. Ledelsen av disse fire områdene ligger i Ålesund, sammen med kystdirektøren

Kystverksmusea

Kystverksmusea som er Kystverkets etatsmuseum, ble åpnet 8. september 2008. Etatsmuseet har fire institusjoner: Lindesnes fyrmuseum, Lofotmuseet, Tungenes fyr og Fyrmuseet i Dalsfjord. Gamle

Oksøy er Fyrmuseas museumsskip.

Gamle Oksøy

M/S Gamle Oksøy er i dag Kystverksmuseas museumsskip. Hun eies og drives av Lindesnes Fyrmuseum.

Hun var tidligere et forsyningsskip i Kystverket, og ble bygget i 1962 i Haugesund, med navnet M/S Oksøy. Båten ble bygget som tankskip for fyrdirektoratet og fraktet parafin og gass til lykter og fyr langs kysten i Sør-Norge. Skipet hadde store tanker med plass til 170 000 liter parafin og lasterom for gassflasker. I tillegg til å levere drivstoff sørget besetningen for vedlikehold av lykter og lanterner. I 1996 var ombyggingen av fyrlykter og lanterner til elektrisitet og solcellepaneler fullført og Oksøy ble tatt ut av drift.

Det verneverdige skipet er godt bevart, og seiler nå under navnet M/S “Gamle Oksøy”. Lindesnes fyrmuseum er eier og støtter seg sterkt på den frivillige i foreningen Gamle Oksøys Venner som gjør et formidabelt dugnadsarbeid. De gjør vedlikehold og stiller som mannskap. Skipet brukes til

formidling, men brukes også til enkle arbeidsoppdrag.

LOS-300-utstilling i Cudrios Sjøbod i Langesund

I anledning losjubileet har Langesund Sjømannsforening og Langesundsfjordens Kystlag rigget en los- utstilling i kystkulturmuseet i Cudrios Sjøbod. Utstillingen fokuserer på lokal loshistorie fra Langesund og omegn, men den viser også en rekke, hittil uviste gjenstander, som har tilhørt den berømte losen «Ulabrand» fra Ula i Vestfold. Også borgerdådsmedaljen til langesundslosen Per Brynhildsen vises.

Museets øvrige utstilling er også åpen.

Så litt om de klassiske båtene som kan ses og beundres i Langesund den 21. aug. :
Losbåt Frithjof II: Denne losbåten har vært med på Jubileumsseilasens arrangementer i Vestfold den

19. og 20 aug og følger derfor Gamle Oksøy fra vestfoldsida og over til Telemark/Langesund.

Det var los i Ula i Vestfold, Thor Andersen, sønn av los Anders Jacob Johansen, bedre kjent under navnet Ulabrand, som fikk bygget Frithjof II.

Da han skulle ha ny båt i 1896, gikk han til en erfaren båtbygger, nemlig Thor Martin Jenssen som drev Porsgrunds Bådbyggeri. Han regnet seg som spesialist på bygging av losskøyter, og hadde

levert redningsskøytene Liv og Langesund. Thor Jenssen hadde tidligere vært ansatt ved Colin Archers båtbyggeri i Larvik.

Frithjof II eies av «Stiftelsen Losskøyta Frithjof II» i Larvik og drives av «Frithjofs venner». Den har

hjemmehavn i Larvik.
Redningsskøyte RS2 Langesund: Langesund ble bygget i Porsgrunn, hos Porsgrunds Bådbyggeri i

1893 og eies i dag av et sameie med 5 eiere: Kommune, bank, to firmaer og Langesundsfjordens Kystlag. Sameiet er styre for båtens økonomi og vedlikehold. Det praktiske oppgavene og

driften/seilasene utføres av Kystlaget. RS 2 var Norges første operative redningsskøyte, med base i Langesund. Den har fremdeles hjemmehavn i Langesund.

Losbåt Ferder: Denne båten ble bygget i Porsgrunn, hos Porsgrunds Bådbyggeri i 1897 Den eies i dag av Beate og Pål Grønsund Andreassen i Porsgrunn. Har hjemmehavn i Brevik.

Losbåtkopi Ariana: Ariana er en kopi av en losbåt, tegnet i 1955 av Bjarne Aas og bygd for bruk i Lødingen. Ragnar Kristiansen, fra Herre ved Frierfjorden, kom over tegningene på Sjøfartsmuseet og bestemte seg for å bygge båten. I 1998 begynte han å hugge det tømmeret han trengte. Hele prosjektet ble gjennomført hjemme i hagen på Herre og 12 år seinere, 6. juni 2010, var det kranløft fra hagen og frakt til Herrelva, hvor skuta ble døpt og sjøsatt. Ariana er gaffelrigget, mens originalen ble bygd med bermudasegl. Eiere er ekteparet Ragnar og Grete Kristiansen. Ariana har kaiplass hos Wector Yachting, Skjerkøya ved Frierfjorden, Bamble.

.Åpen kogg, Irene: Bygd i 1937 hos Aanesen båtbyggeri, Krabberødstrand, Stathelle. Var i samme families eie til den ble gitt til Bamble Museum/Cudrios Kystmuseum av siste eier, Irene og Børre Nilsen, Stathelle. Irene har fast plass ved brygga utenfor Cudrios Sjøbod.

Lystbåt Marie: Marie er en klinkbygd plattgatter bygd i 1957 i Brevik av Bjarne Livollen, etter tegninger fra Furuholmen. Den ble gitt i gave til Langesundsfjordens Kystlag av tidligere havnedirektør i Grenland Havn, Finn Flogstad og hans kone June Kjørholt Flogstad. Marie har sin bryggeplass ved Langesundsfjordens Kystlags klubblokaler i Langesund sentrum.

Lystbåt/krysser Senta 5: Tegnet av Richard Furuholmen. Bygd av Brødrene Aa i Nordfjord i 1960. Privateid, tilhører lederen i Langesund Sjømannsforening, Lasse Lassen. Har hjemmehavn på Vold i Voldsfjorden, Skien.

Slepebåten Erik: «Erik» ble bygget i 1901 for Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening på Porsgrund Mek. Verksted, med byggenr. 20 Den ble utstyrt med en dampmaskin på 150 HK. «Erik» gikk med tømmerslep i Telemarkskanalen og på innlandsvanna i Telemark. Den har også gått med slep langs kysten. I 1951 ble «Erik» ombygd. Det ble satt inn en Alpha Diesel på 260 HK. Dampmaskinen, som er en tosylindret compoundmaskin produsert av Vulkan i Oslo, ble overtatt av maskinistlinja på Croftholmen Sjømannsskole på Stathelle. Den tilhører i dag Kystlaget i Langesund og kan ses der. Erik gikk i opplag og forfall i 1986 og ble etter hvert overtatt av Skien Sjømannsforening, som i samarbeid med «Eriks» venner i dag holder og driver båten. Den har hjemmehavn i Skiens indre havnebasseng.

NB: Det kan komme fra flere klassiske båter også etter at denne pressemeldingen er sendt ut.

Filed under: Artikler, Historiske godbiter

Losen «Ulabrand» Forord til beretning av Oscar Tybring og O.A. Øverland Skildringer fra 1890-årene.

Losen «Ulabrand»

Forord til beretning av Oscar Tybring og O.A. Øverland

Skildringer fra 1890-årene.

Den norske los er ofte blitt fremstilt som et symbol på vågemot og styrke, ikke minst i den nasjonalromantiske litteraturen og kunsten som blomstret mot slutten av forrige århundre (1800 tallet). Losen yrke fikk da et rykte som ofte ikke sto i forhold til de økonomiske kår og det harde slitet som fulgte med kaperlosen.

I motsetning til de seilende sjømenn som utspilte sine «bragder» på fremmende hav, hadde losene den hjemlige kysten som sin scene. Her kunne man følge et dramatisk spill i detalj så å si fra stuevinduet, og det gikk frasagn om mange av disse losene som ikke bare inspirerte diktere og kunstnere, men også ga grobunn for heltedyrkelse på «grasrotplan».

Den mest sang-omsuste av disse losene var «Ulabrand», eller Anders Jacob Johanssønn som hans virkelige navn var.

 

Han ble født på Eftang, ved utløpet av Larviksfjorden i 1815. Som ung seilte han i utenriksfart i flere år inntil han ble los-gutt i Larvik. 25 år gammel ble han reservelos og i en alder av 32 år var han fast los fra uthavnen Ula.

I denne tiden måtte losene selv holde sine los-båter. Sjødyktigheten til disse var heller ofte skral, og forlis hendte ikke så rent sjelden.

«Ulabrands» første losbåt beskrives som «en kort dulp som seilte dårlig». Om bord var det en sandkasse med et «brannjern» i, og her kunne det fyres opp under matkjelen om nødvendig. Denne båten hadde «Ulabrand» i femten år inntil han fikk en 30 fots «Tenvik-båt» med plass til både køye og bysse.

Siden 1725 hadde alle skip i utenriksfart vært pålagt los-plikt når de kom eller gikk fra norsk havn. Det var den gang godt med loser som lå langs kysten.

Yrket var preget av hard konkurranse og losene lå ofte langt utenfor kysten både natt og dag i påvente om at en skute skulle dukke opp.

Så gjaldt det å være først om bord for å «kapre» fortjenesten.

«Ulabrand» fikk tidlig ry for sin teft og dyktighet i så måte. Han dro ut på havet sent og tidlig i all slags vær. Det er sagt at de som hadde vært sammen med ham i båten på farefulle seilaser «beholdt for livet minnet om en mann med stålnerver, uoppslitelig energi, genial evne til å finne vei og lynsnar besluttsomhet».

Men hvordan var egentlig «Ulabrand» mannen bak helteglorien??

La oss følge med ham på en «farefull seilas», slik den beskrives av Marinelegen, journalisten, og forfatteren Oscar Tybring (1847 -1895) i en av fortellingene fra hans bok «Sjøgutter fordum og nu»

Tybring var for øvrig kjent som en iherdig talsmann for redningsvesenet og den drivende kraft bak opprettelsen av «Norsk Selskap til Skibbrudenes Redning i 1891».

Om han noen gang kom i berøring med «Ulabrand» vites ikke; han var 34 år da den sagnomsuste losen omkom utenfor kysten i november 1881.

Men folk som hadde kjent «Ulabrand» uttalte, da de leste denne fortellingen, at «slik var han nettopp». (Hele fortellingen finnes i Langesund og Omegns Sjømannsforenings Historiske Arkiv).

Dette hevder i alle fall historikeren Ole Andres Øverland (1855 -1911), som i sitt verk «Norske historiske fortellinger» ga en utførlig skildring av den norske losen. Sjømannsforeningen har disse beretningene fra 1890 årene i sitt Historiske arkiv og de kan fremskaffes etter ønske.

Etterskrift:

«Da stormen den 28. november 1881 brøt løs, måtte Ulabrand og hans sønn ut. Det var klokken var 2 på natten. Han rugget seg av sted med de to stokkene sine og trengte hjelp for å komme i båten. Så bar det av sted og siden så man ikke mere hverken til ham, eller hans sønn Lars eller til los-gutten Oluf Olssønn.

Sannsynligvis er båten gått til bunns ved 8-tiden om morgenen på dypet noe utenfor Rauør. Ved Lyngholmen ble det senere funnet ilanddrevet en åre og noen bunn-tiljer. Av dette sluttet man at de tre ombord var i ferd med å lempe ballasten da båten sank.»

 

Referanse:

Se vår web side: Langesundsjomannsforening.com

Filed under: Artikler, Bilder og historier, Historiske godbiter

DS Børøysund på besøk i Langesund

Dampbåt på rett plass

Tekst og bilder ved Pere Flaathe

En rekke fartøyer legger til ved Dampskipsbrygga, men som oftest er det lystfartøyer. Disse ligger lysår unna de skipene som brygga i sin tid ble bygget for, nemlig frakteskuter med dampdrift.

I noen dager, fram til onsdag morgen 4. august 2021 kl 10.00, lå DS Børøysund til kai på Dampskipsbrygga. I løpet av landligge fikk en rekke mennesker besøke skipet og se veteranen på nært hold. Samtidig besøkte skipets besetning Langesundfjorden Kystlag, der også medlemmer hos oss gjør en god jobb.

I forbindelse med at skipet forlot Langesund til fordel for deltakelse i årets Risør Trebåtfestival, ble det tatt noen bilder. Bildene gir styrke til våre egen beskrivelse av Langesund og skjærgården vår, Solkysten.

I tillegg til disse bildene er det også lagt ved noen bilder fra da DS Børøysund besøkte Langesund i 2003. Det er rimelig at dere drar kjensel på flere av deltakerne på seilasen fra den gangen. I tillegg har vi dristet oss til å legge ved et bilde som viser Dampskipsbrygga slik den var i sin storhetstid. Da med DS Bergen ved kai.

Vi håper bildene kan være til inspirasjon, slik at gamle minner blir som nye.

FAKTA: (Kilde: Norsk Veteranskibsklub)

Fartøyet het opprinnelig «Odin» og var en kombinert passasjer- og  slepebåt med 1. og 2. plass salonger, lasterom og postkontor. Under første verdenskrig ble skipet rekvirert av marinen og fikk da kanoner på fordekk og akterdekk og fungerte som bevoktningsfartøy i Trondheimsfjorden.

I 1923 ble hun solgt til Hjelma & Herdla Dampskibsselskap, og med navnet «Skjergar» gikk hun i to år i fast rute i skjærgården mellom Øygarden og Bergen.

I 1925 overtok Vesteraalens Dampskibsselskab båten, døpte den om til «Børøysund» og satte den i lokalrutetrafikk i Lofoten og Vesterålen. Før skipet seilte nordover til sin nye hjemmehavn – Stokmarknes – ble det noe ombygd/modernisert ved Laxevaags Maskin- & Jernskibsbyggeri. Skipet fikk bl.a. elektrisk belysning om bord, slepekroken ble fjernet og det ble bygd et dekkshus med 1. plass røkesalong og et par lugarer på akterdekket. «Børøysund» ble også noe ombygd og modernisert  i 1935 og 1948.

«Børøysund» var i trafikk helt til 1960 da hun ble solgt til yrkesskolen på Melbu og omdøpt til «Hyma». Yrkesskolen benyttet skipet hovedsakelig til opplæring av maskinistaspiranter, men det var også tjenerkurs, navigasjonskurs og lignende om bord. I 1969 ble hun overtatt av Norsk Veteranskibsklub, som igjen gav båten navnet «Børøysund». Målet har hele tiden vært at skipet skal framstå slik det var etter ombyggingen i 1935.

Klubbens aktive medlemmer driver i dag skipet på dugnadsbasis. Seilingssesongen er som regel fra mai til september. Klubben arrangerer en rekke åpne turer for publikum og deltar ofte med «åpent skip» ved ulike kulturarrangementer. Skipet kan for øvrig leies til brylluper, bursdager, firmafester og lignende. Dessuten har «Børøysund» deltatt i en rekke filminnspillinger.

«Børøysund» har en trippelekspansjons dampmaskin og kullfyrt kjele. Begge er originale fra 1908. «Børøysund» var blant de første fartøyene i landet som fikk Riksantikvarens status som «verneverdig skip», og i 2014 planlegger Riksantikvaren å frede skipet. «Børøysund» er det eneste sertifiserte passasjerskipet i landet som seiler med original maskin og original kullfyrt kjele.

Tekniske spesifikasjoner «Børøysund» (2008)

Kjennetegn:

LDBP

Brutto registertonn:

179,38 (tidligere 157,95 – 190)

Lengde:

108 ̕ 8ˮ (33,1 m)

Bredde:

18 ̓ 3ˮ (5,5 m)

Dypgående:

12 ̓ (3,6 m)

Passasjerantall:

100 (tidligere 100 – 238)

Maskin:

Trippelekspansjon

Effekt:

210 IHK

Kjeletrykk:

150 lbs. (tidligere 175 lbs.)

Kullforbruk:

Ca. 220 kg per time

Bunkerskapasitet:

Ca. 14,2 tonn i baksene

Fart:

9 knop (tidligere ca. 10 knop)

 

Filed under: Artikler, Bilder og historier, Historiske godbiter

Besøk på Såstein

Hos Christian på Såstein, av Per Flåte

Da Christian Rignes gikk til anskaffelse av Såstein og valgte å gjøre utbedringer, tok han i mot våre velmente råd og vink, fra gutta på Victoria.. Søndag 27. juni honorerte han denne hjelpen gjennom å invitere dette selvutnevnte oldermannslaget til kaffe og vafler.

Gutta ble behørig hentet på maritimt vis med båt fra Dampskipskaia, og raskt fraktet ut til dette paradiset som Såstein har utviklet seg til å bli for familien Ringnes.

Det hersker ingen tvil om at Christian Ringnes og hans kone Lotte har rustet opp bebyggelsen der ute på en meget omfattende måte, men likevel klart å beholde de grunnleggende prinsippene fra den gangen skipsreder H.P. Jacobsen utviklet øya til sitt ferieparadis. Det vil si, det er færre bygninger, men til gjengjeld er disse blitt mer i tråd med omgivelsene.

Christian RIngnes understreker sterkt i sine ord, når han snakker om gode innspill og klare rammer, at uten Henry Hvalvik fra Bamble kommune, entreprenøren og byggeleder Tim Kronborg, ville den omfattende renoveringen bygningene trolig tatt lenger tid og ikke fått den kvaliteten som var ønsket.

Kommunen ønsket bygninger revet og flyttet, dette ble etterkommet. Til gjengjeld kunne Ringnes få bygge ut de gjenværende.

En helt spesiell detalj som trolig vil glede de mange som tenker på naturen der ute, er at familien Ringnes har bevart busk og kratt framfor å rydde vekk alt og legge svabergene bare. Han forteller at det var et klart mål fra starten av at det aller meste skulle få være, slik det har vært i mange år. Tross bruk av store tunge anleggsmaskiner bærer ikke naturen spor etter dette. Det ble benyttet matter og dekke, dersom maskinene måtte utenfor den slagne sti.

Rundturen på eiendommen ble en inspirerende og flott opplevelse for alle de som tidligere har besøkt øye. Noe som absolutt gjorde seg gjeldende under samtalen, avbrutt av slurper av kaffe og tygging av vafler.

Gjestene kunne naturligvis ikke avlegge dette vertskapet et besøk uten å yte noe tilbake. Knut Bjerke overrakte LoOS crest og inviterte Lotte og Christian Ringnes ( som de aller første offisielle gjester) til LoOS 100-årsjubileum.

Som den naturlig beskjedne flokken fra Langesund var valgte vi å avslutte besøket etter at en anstendig tid hadde gått. Ringnes fraktet oss på eksemplarisk vis tilbake til Dampskipskaia, og kunne der virkelig bevise at han mestrer de maritime kunnskaper på en god måte. Det ble en hyggelig og minneverdig dag for alle deltakere.

Per Flåthe

Filed under: Artikler, Bilder og historier, referat

Langesund folkebad historie fra gamle dager

«Dusj-bad er verre en Pandemi»!!

Arbeide i Sjømannsforeningens Historiske Arkiv går som normalt selv i disse corona-tider. Vi har fått i gave en del gamle aviser, både Langesund Blad og Porsgrunns Dagblad. Her kommer ett innlegg, intervju med Bademester Ellefsen på Langesund Folkebad fra 24. februar 1934.

20 år senere – i 1954 var min far Henry Hansen, valgt inn som formann i kommunens «Helseråd». Han fikk rapportert «Problemer på Folkebadet». Det var observert hull i veggen mellom et av badene. Hullet var laget på «damedagen» for bading.

Bademesteren var sjenerøs og det hendte at han slapp inn mannfolk på «damedagen», spesielt skittene arbeidere som kom fra en særlig drittjobb på verkstedet.

Etter en tid fant man synderen og han ble da innkalt til Lensmannen. «Lever drillen tilbake til snekkerverkstedet hvor du tok han og forsett å bad i vaskevannsfatet» var budskapet til synderen. Det hadde vel ikke gått i dag!  Så var denne saken løst!!

Klipp fra Langesund Blad
Filed under: Artikler, Bilder og historier